PARK GÜELL ARKITEKTUR

I 1900 ba den velstående katalanske industrimannen Eusebi Güell Gaudí om å tegne Park Güell som et boligområde for velstående familier på eiendommen hans, Muntanya Pelada (Det nakne fjellet). Inspirert av den engelske hagebybevegelsen fikk den navnet "Park Güell". Gaudí bevarte de eksisterende trærne, som johannesbrød- og oliventrær, og brukte lokale, tørkeresistente planter. Han designet også vannoppsamlingssystemer basert på vanningsmetoder fra barndommen for å forhindre erosjon og styre vannbehovet, slik at det naturlige miljøet ble blandet med praktisk design.

Park Güell er utformet som et fredelig område, med bygninger som glir naturlig inn i landskapet og innbyr til avslapning. Beliggenheten byr på vakker utsikt over havet og Barcelona. Inngangskonstruksjonene, med sine unike tak og tinder, passer godt inn i hagen og overskygger ikke omgivelsene. Stille hjørner, skjulte hager og utsiktspunkter tilbyr ensomhet, refleksjon og frisk luft. Designet omfatter rundt 60 trekantede tomter med svingete stier, viadukter og trapper som passer til det kuperte terrenget. Naturmaterialer, lyse mosaikker og myke kurver skaper en rolig og harmonisk atmosfære som forbinder arkitekturen med naturen.

Dragetrappen er en imponerende trapp ved inngangen til Park Güell med en stor drageskulptur nederst. Trappen er dekorert med fargerike mosaikker og fører opp til hoveddelen av parken. Trinnene fører opp til to vegger som danner terrasser og grotter på hver side. Trappen har tre seksjoner, med vann som renner fra en fontene. På den første avsatsen er det nisselignende figurer, og halvveis oppe er Katalonias emblem. Høyere opp er den berømte dragen (eller salamanderen) dekket av fargerike mosaikker. Dragen, som kalles "El Drac", har blitt et av parkens mest ikoniske symboler. Øverst oppe, under hypostylrommet, er det en buet benk formet som et gresk teater.

Eusebi Güell ønsket at husene i boligkomplekset skulle ha en bestemt stil, og Gaudí tegnet derfor et modellhus for å vise hvilken type bolig han så for seg. Huset ble bestilt av Josep Pardo i Casanovas, entreprenøren for Park Güell, og bygget etter tegninger av Gaudís nære samarbeidspartner, arkitekten Francesc Berenguer, i 1904. I 1906 kjøpte Antoni Gaudís far huset, og Gaudí bodde der til han døde i 1926. Berenguers stil var mer nedtonet enn Gaudís dristige, organiske tilnærming. Men i likhet med Gaudí var han opptatt av å integrere arkitekturen i det naturlige miljøet.

I sentrum av Park Güell ligger et stort torg kalt Plaça de la Natura (Naturtorget), som opprinnelig het Det greske teateret fordi det var ment for utendørsforestillinger. En del av plassen er bygget inn i fjellet, mens den andre delen er støttet over hypostylrommet. På den ene siden er plassen avgrenset av en bølgende benk dekket av mosaikkfliser designet av Josep M. Jujol. På den andre siden er det en støttemur med store kapitæler som ser ut som palmer.

Et av parkens mest berømte innslag er Serpentine Bench, et fargerikt, buet sete laget av lyse keramiske fliser. Den går rundt kanten av hovedterrassen i nærheten av Hypostyle Room, og byr på vakker utsikt over parken og byen. Benkens fargerike mosaikker gjør den til et populært sted for besøkende å sitte og slappe av.

Trias-huset er en av boligene som ble bygget i Park Güell i den tidlige utviklingen av området, og det er det eneste som fortsatt er i privat eie. Huset ble tegnet av Juli Batllevell i Arús på begynnelsen av 1900-tallet, og har en enkel, men stilfull design med rene linjer og en balansert planløsning. Det inneholder klassiske katalanske arkitektoniske elementer, som et høyt skråtak og dekorative detaljer, og bruker naturlige materialer som stein og tre som passer inn i parklandskapet. Huset tilfører eiendommen et mer boligpreget og funksjonelt aspekt, som står i kontrast til Park Güells mer flamboyante utseende. Selv om grev Eusebi planla å bygge 60 boliger, var det bare to hus som faktisk ble ferdigstilt.